Forsiden av boken.
Om[]
«Ingrid – Blendet av kjærligheten» er tittelen på den tredje boken basert på karakterene fra Hotel Cæsar. Den er skrevet av Marianne Bjørnstad, og utgitt under Egmont forlag i 2000.
Handlingsreferat[]
Boken begynner med sommeren da Ingrid Iversen og vennene hennes var ferdig med gymnaset. Alle hadde spennende planer og skulle reise bort fra Sandefjord, alle utenom Ingrid. Ingrid bodde med moren sin, og faren hadde gått bort for omkring ett år siden. Moren hadde vært 35 år da Ingrid ble født, og hun hadde ikke jobbet siden. Ingrid følte derfor at hun måtte passe litt på moren, hun hadde tatt ektemannens dødsfall svært tungt, og hvis Ingrid også skulle flytte bort fra henne ville hun nok få det enda tyngre.
Ingrid jobbet hver sommer på hotellet i Sandefjord. Først som stuepike og senere som resepsjonist. En dag Ingrid stod i resepsjonen, kom en amerikaner bort og skulle sjekke inn. Ingrid visste han var en forretningsmann og pleide å bo en hel del på hotellet deres. Men det var ikke før nå hun hadde oppdaget hvor nydelig han var, han het William Marshall, og var 15 år eldre enn Ingrid. Det begynte så smått med at Ingrid skulle vise ham Sandefjord en kveld, og før hun visste ordet av det oppdaget Ingrid at hun begynte å bli alvorlig forelsket. Men det beste var at han begynte å like henne bedre og bedre også. Det viste seg at William Marshall var gift, og hadde kone og barn i Amerika. Konen var psykisk syk, og han visste at hvis han gikk fra henne kom hun til å ta livet sitt. Det ble til at han og Ingrid tilbrakte hvert eneste ledige minutt sammen hver gang han kom til Norge. Han pleide å reise på forretningsreise til Norge fire ganger i året og Ingrid ventet trofast.
Ingrid hadde en god venninne som het Anja, og hun igjen hadde en vennine som het Solrun som jobbet som husøkonom på Hotel Cæsar i Oslo. Solrun var noen år eldre enn Ingrid, og hun hadde møtt Solrun flere ganger hos Anja. Da Ingrid sa opp jobben sin var det Solrun som sørget for at hun fikk jobb på Hotel Cæsar. Hun hadde aldri vært så nervøs før, hun skulle på jobbintervju hos selveste sjefen på Hotel Cæsar, Georg Anker-Hansen. Tenk om han ikke ville ansette henne i resepsjonen? Hva skulle hun gjøre da? Dette var da ingen ting å grue seg for tenkte Ingrid da hun gikk ut av døren. Hun hadde følt seg rolig med en gang Georg hadde begynt å snakke til henne. Intervjuet gikk bra, og Ingrid forlot rommet med selvsikker mine.
Da William ringte henne etter at han var kommet tilbake til Amerika etter et av sine mange Norges besøk, merket Ingrid raskt på stemmen hans at noe var galt. Det viste seg at Williams kone, Susan, hadde prøvd å ta sitt eget liv. William fortalte henne også at han ikke kunne leve med et liv på samvittigheten, og dermed måtte de gjøre det slutt, før han ødela både Ingrid og seg selv. Ingrid var fra seg av sorg. Hun hadde aldri tenkt tanken på at de aldri skulle få se hverandre igjen. De neste dagene sneglet seg av sted, og hun visste nesten ikke hvordan hun skulle klare å komme seg over dette. En dag hun stod i resepsjonen kom Georg bort til henne. Han så at noe var alvorlig galt, og han tok henne med seg opp på kontoret. Oppløst i tårer fortalte hun han alt om William, og at forholdet nå var over. Det endte med at Georg ba henne ut på middag. De snakket sammen om alt og Ingrid følte endelig at noen forstod henne igjen. Det endte med at de tilbrakte hele natten sammen, og Ingrid følte igjen at hun hadde møtt sin store kjærlighet. Ingrid gledet seg til hver vakt på hotellet for da fikk hun se Georg igjen. Egentlig kunne hun ikke skjønne hvorfor hun bestandig skulle rote seg bort i gifte menn, men det var noe spesielt med Georg. Hun bare kjente det på seg.
De var sammen mye. Ingrid begynte å bli redd for at noen skulle oppdage dem, men det hadde gått fint til nå. Ingrid hadde flyttet inn i leiligheten til Solrun, og livet var herlig. Helt til hun en dag våknet opp men en voldsom kvalme. Det varte i flere dager, og det varte ikke lenge før både hun og Solrun skjønte hva som var på ferde. Ingrid var gravid. Med Georg. Abort var den første tanken som slo ned i hodet hennes. Hun kunne jo ikke få barn med en gift mann. Og i hvert fall ikke med selveste Georg Anker-Hansen. Men etter at hun hadde fortalt Georg alt sammen kom hun på andre tanker. Det var jo ingen utenom de to som trengte å vite at Georg var faren. De som kjente henne ville nok tro at det var Williams barn allikevel, og han var jo så langt borte at det gjorde jo ingenting. Og for det andre så hun ikke for seg at hun skulle klare å ta livet av et lite, uskyldig foster. Hun skulle bli alenemor. Det var jo mange andre som hadde klart seg godt som det før henne, og Georg hadde sagt til henne at det økonomiske var det siste hun måtte tenke på i denne omgang. Penger hadde han nok av, og han skulle hjelpe henne med den siden av saken. Det var jo tross alt hans barn også.
Like etter dette fikk Ingrid en telefon, William hadde tatt inn på Cæsar, og han ville snakke med henne snarest. Ingrid visste ikke helt hva hun skulle gjøre. Hun hadde brukt lang tid på å komme over William forrige gang de møttes, og nå hadde hun det så fint med Georg at hun ville for alt i verden ikke ødelegge det. Men hun måtte jo møte han. William fortalte at han hadde gått fra kona si, og nå var det ingen som stod i mellom han og Ingrid lenger. Han ville de skulle gifte seg, og at hun skulle bli med han tilbake til Amerika. Ingrid svarte ikke på frieriet. Hun visste alt hadde blitt mye enklere hvis hun hadde blitt med William til Amerika, men hun elsket jo Georg. De skiltes som venner, og dagene gikk uten at Ingrid hørte noe mer fra William. Han pleide å ringe henne når han kom hjem igjen til Statene, men hun kunne vel kanskje ikke regne med det denne gangen, siden hun hadde avslått frieriet hans. Et par dager senere ringte Georg henne da hun var på jobb i resepsjonen. Han ba henne komme opp på kontoret hans med det samme, han hadde noe alvorlig å fortelle henne. Den første tanken som slo ned i Ingrid var at det måtte ha hendt noe med moren hennes. Men da Georg begynte å snakke om at han hadde fått en telefon fra en amerikansk advokat skjønte hun ingen ting. «Det er William,» sa Georg. «William omkom i en trafikkulykke på vei til Fornebu, bilen ble truffet av en trailer og livet hans stod ikke til å redde.» Ingrid knakk sammen.
Tiden gikk og Ingrid kom etter hvert over sorgen over tapet av William. Hun visste at hun elsket Georg, og nå hadde skjebnen tatt valget for henne. Plutselig en natt Ingrid var alene hjemme i leiligheten våknet hun med noen voldsomme smerter, og skjønte raskt at det måtte være fødselen som var i gang. Det var ennå to uker til termin, så hun hadde ikke pakket noen ting. Smertene rev og slet i henne, og hun klarte så vidt å ringe en taxi som kunne kjøre henne til sykehuset. Ikke lenge etter at hun kom inn på sykehuset ble hun lagt i en seng. Fullt av leger og annet sykehuspersonell stod rundt henne, og en liten stund etter kunne de fortelle henne at hun hadde fått en velskapt datter. Ingrid var så sliten at hun ikke orket å ringe noen for å fortelle hva som hadde skjedd, nå måtte hun bare hvile. Dagen etter kom Georg på besøk og han syntes selvfølgelig at vesla var veldig skjønn. Moren og Solrun kom også på besøk. Ingrid kunne fortelle at barnet skulle hete Charlotte, og alt stod etter forholdene bra til. Solrun hadde kjøpt en nydelig babydress som babyen kunne ha på seg da de skulle reise hjem. Dessuten håpet hun at hun kunne arve den en dag. Solrun kunne nemlig fortelle dem at om hun hadde regnet riktig skulle det bare være 7 måneder og fire dager til hun også trengte babyklær.
Årene går og i siste kapittel får vi lese om Charlotte og Tove som nå er blitt 6 og 5 år gamle. De er gode venninner allerede da, og hadde mye med hverandre å gjøre. I dag var de på handletur med sine mødre og koste seg. I kveld skulle Tove overnatte på Cæsar sammen med Solruns venninne Elin, Tove gledet seg veldig. Hun likte godt å bo på hotell, og det var noe hun sjelden fikk gjøre. Men lite ante de da om den skjebnesvangre natten de gikk i møte. Ingrid ble vekket midt på natten av telefonene som kimte uavbrutt. Det var nattevakten i resepsjonen på Hotel Cæsar som ringte. «Det brenner på hotellet Ingrid, det brenner!» Den første Ingrid tenkte på var Georg, hadde han kommet seg ut i tide? Nattevakten, Merete, kunne berolige henne med at Georg hadde kommet seg ut, men mange andre hadde blitt sendt til sykehus. Herregud, Tove og Elin skulle jo bo på hotellet i natt, hadde de klart seg? Først dagen etter fikk Ingrid vite hvordan det hadde gått med Tove. Hun hadde blitt sendt til sykehus med en lettere røykforgiftning, men ingen andre fysiske skader, så det kom til å gå bra med henne. Hun hadde ikke sagt noe enda, men legene regnte med det var fordi hun fortsatt var i sjokk og at det kom til å gå over etter hvert. Verre var det med Elin. Hun hadde vært på toalettet da det begynte å brenne og døren hadde gått i vranglås slik at hun kom ikke ut. Elin hadde brent inne på hotellrom 513.
Noen år senere ble Ingeborg, Georgs kone, syk. Hun fikk kreft, og det gikk dypt inn på hele familien, særlig på barna. Ingeborg gikk gjennom flere strålebehandlinger og cellegiftkurer, men etter å ha kjempet mot sykdommen et halvt år måtte hun gi opp kampen. Ingrid visste ikke hva hun skulle føle. Hun følte seg ond da hun tenkte at det kom til å bli lettere for henne og Georg nå som han var blitt enkemann, men samtidig følte hun dyp medfølelse med hele familien som hadde mistet en kjærlig og respektert mor og kone. Men innerst inne visste hun hva som kom til å skje, når alt hadde roet seg, og kommet på avstand kom Georg til å foreslå at de skulle gifte seg, og hun skulle si ja med en gang.